Home sweet home

Jeg sitter på Evenes Lufthavn, sliten, trøtt og lei av å vente. Ti minutter senere er det boarding, og nærmere to timer senere står jeg med beina godt plantet på Gardermoen. Bagasjen tok mindre tid enn vanlig, så etter et lite kvarter, kunne jeg spasere ut av bagasjehallen med den blå kofferten slepende etter meg. Ti meter fra døra står mamma og pappa - og de smiler! De har savnet meg!
Jess, jeg er hjemme for første gang siden jeg flyttet til Narvik. Og ja, jeg må si det varmer å bli tatt i mot av en gråtkvalt mor og en heller tyst far. Det er fint å vite at de har savnet meg, selv om de bedyret for et år siden at de gledet seg til å få meg ut av huset.
Hjemturen gikk greit, og vel hjemme er ting nesten som før. Den høye hekken vår er vekk, og postkassa har fått seg stativ. Og ja, selvfølgelig; marsvinet har fått lenger hår. Men bortsett fra det er alt som før jeg dro.

Av og til er det greit å være voksen og ikke bo hjemme lenger. Da blir det mye koseligere når man ser hverandre igjen.